Songtekstar


Songtekstar – Songen om Guro

Tekstane er dikt frå bygdediktaren Jørund Telnes’ sin diktsyklus «Guro Heddelid» frå 1880
. I tradisjon etter alle gode historieforteljarar, har vi laga var eigen vri. 

  1. Guro Heddelid                                                                                                                                 etter Ragnar Haugstøl

Det var Guro uppi dalen, vent det var å sjå ei slik
Då ho sette seg i salen, då var ho ei dronning lik                                      Messa inkje presten sette før at Guro komi er
Trutt så laut han halde dette, tre pund smør for det han fær

Når ho kom på Brimsebakken, så ho ned i Seljord såg                            Ringle beisle fint på Blakkjen høyrde dei der kyrkja låg                                Og dei klokkun tok til svinge då ho var ved kyrkjeled                             Blakkjen han var god til springe, lett frå salen sveiv ho ned

Malir gylte, lauv og syljur hoppa glad på unge bryst                                              håret hekk i gule bylgjur etter ryggjen langt og ljost                                  friske rosur spratt på kinnet, rak som seljetein ho stod                                   Slik ei møy var rar* å vinne, alle laut på henne glo

Som ein dronning bar ho skallen, der ho gjekk der stod ein straum             sett` ho seg på kyrkjepallen, gav dei snaut på presten gaum *                då dei kom til Seljordskyrkja, gilde gutar langt i frå
inkje just for trui styrkja, det var Guro dei vill` sjå

*dette blir vel meir brukt som sjeldent/vanskeleg, som engelske «rare»  *merksemd/legge merke til

2
. Sverdet                                                                                                                             etter Eivind Groven/Øyonn Groven Myhren

Det var eit basketak, kan du tru på Heddelid,                                                   for Guro lika leika med gutane ei tid.
Men stor ho var i hugjen, og vond ho var å få.                                               Det var som taka skuggen, og fisken uti å*.

Eit sverd det hekk på veggen, det fyrr hadd` vore blankt
.                             Ein fot det var i breiddi, tri alner var det langt.
På detta peikad Guro og sagde so ifrå
Den som kan detta svinga, skal Sigurds dotter få!

Så mangein kom langveges og skulle prøva på                                               Um dei vann svinga sverdet, så dei kunn Guro få                                        Med skam dei snudde ryggjen, og såg seg ingi von                                     Den fyrste sverdet lyfte, var Tore Smylimoen

Og seinst det kom to gutar, i armane var stål                                              Han Torgeir ifrå Uppstad, og Tor frå Sundbø snål                                          Dei begge kunne syne at dei var Guro verd,                                                     og det var vondt å vita, kven kom til vinna her

*elv

3. Hallvor Uvaas frir

/:Han Hallvor frå Uvaas sat drukkjen i lag:/                                                       Så slo han i bordet: imorgo den dag
– så hentar eg Guro av Dalen

/:Det var rike Hallvor, tok gangaren ut./                                                             Og sjøl var han kledd som ein høveleg gut                                                            – så hentar eg Guro av Dalen

/.Han hytte og skreik: tak mot gangaren min:/                                               Og sidan så gjekk no den Uvaasen inn
– imorgo flyt Guro av dalen

Men Guro var slu og ho kom seg i hug                                                                  ho gjorde seg venleg og last vera blug

Ho henta frå kjellaren fjorgamalt øl                                                                   baud Uvaasen drikke og last drikka sjøl

/: Og Uvaasen drakk og han tenkte med seg :/                                                Når eg er litt drukken, då rø`r eg best for meg

/: So tømde han ølbollen gong etter gong :/                                                          Til han sat i benkjen og vavra og song
– tralla dl a di da dl a di deia

Han sverdet skal svinga og gjera det vel                                                         men nær hadde det slege honom i hel

Snart låg han på tilet* så lang som han var                                                      “No gutar” , sa Guro, “det var au ein kar”

/:På sadelen vart han då baklenges sett:/                                                          Og kring um hans hals vart eit geiteband sprett

/: Dei batt`n på borkjen med bast og med reim :/                                       Den gongen kom Uvaasen baklenges heim

/: Med smågrisen burde du liggje i kro, :/                                                             Ei kringla på staven ho var deg for god”                                                                 – Du hentar ikkje Guro av dalen

*golvet

(kringla på staven, er den nederste ringen på skistaven trur eg)

 

4. Tore Smylimoen                                                                                                   melodi: Ingebjørg L. Reinholdt

Tore:                                                                                                                                        *Drosi burt i halli fer, i dalen er venaste lilja                                                    Sæl er den som henne fær, han trør ikkje sakte i tilja

Når ho fram i halli fer, det vent i åsane hjalmar                                              Når ho glad i dansen ler, dei andre drosine falmar

Guro:                                                                                                                                       *Snåle æ drengjine sæle i Veenlidnut                                                                   Kom te meg i selet, du vene gut                                                               Romegraut me kokar då, rjuka, dravle skå du få                                          Kom te meg i selet

Myrkt det er om kvelden med gygrerop
Men me sit ved elden og svallar* ihop                                                   Hyrdingen eg sender heim, han skå hente sylv og reim                            Kom til meg i selet

*jente*kjekk/grei*pratar

 

Torgeir og Guro-stev (måtte kuttas på plata, er med i forestillinga)

Eg veit ei møy under hyrdinghetta, så ven som soli i lii spretta.           Der fins’kje maken i sud hell’ nord, nei om du leitar den heile jord.   Du raudna lite det kan eg lika, eg trur no inkje du vil meg svika.         Du raudna lite, ditt auga skein, du bløyter kjempa så hard som stein.

Eg synes godt om den gilde bunad, det tykkjes gildt bera brurekruna. Men endå synes eg det gjeng fort, at ungdomstida skal sviva burt. Det æ så moro å gange jente, eit år hell’ to kan me sakte vente.           Eg vissa heve i gåva her, me vigde er ved det gamle sverd.

Eit år hell to kan vel lite mona, du veit at jenta skal verta kona
.           Og Sigurds dotter og hennar ætt me endå høgst upp på pallen set

Reassessment and follow-up should be conducted at generic viagra online for sale Almost.

.

Slik kar æ snåle å sjå i salen, og når han rid gjennom Grunningsdalen. Det æ rart å sjå slik ein hest å kar, der fins’kje maken i kongens gard.

 

5. Torgeir Uppstad 

Så var det Torgeir Uppstad, han tok ut sin grå                                                Så legg han den sylvknappa salen uppå                                                                  – det leikar så fager ei sol der uppi dalen, det leikar så fager ei sol –

Og Gråen han sprang så at gneistane stod                                                           Og månen i skyi stod raud liksom blod

Han svinga seg av salen, batt gangaren fin                                                           Så banka han på dynni og ba om koma inn

Men Guro ho fekk ikkje låsen ifrå                                                                             For Tor i frå Sundbø han heldt henne på.                                                               – men Torgeir han lot seg’kje stogge endå,                                                                     han spende så dynni flaug frå –

Og liksom to bjørnar isaman dei dreiv                                                                     Så steinar og mold upp or tunet det sveiv

Så hæve ein gut utpå tunet låg stiv                                                                        Han Tor ifrå Sundbø laut lata sitt liv

 

Guro-stev (er med i forestillinga)                                 

Det er` kje greitt om ein heve valet, ein kan som tidaste taka skalet*. For stundom tenker du frå og til, du veit` kje vel, kven du taka vil.

Eg aldri gløymer den stygge kvelden, eg tykkjest sjå`n inn under felden.  Eg tykkjest sjå, kor dei hogg og slo, eg tykkjest skoda hans unge blod

Med Tore heve eg lenge velat, og rett så god som han er til spela!     Og sprækast guten, så vidt eg veit, hev fagert mæle og hugjen heit.

Berre far min livde, men eg he mist’ han, eg her som fuglen sit vill på kvisten.  Når mor og far heve falle frå, kven skal då kunne gje meg råd?

Med Torgeir må eg vel bere kruna, då held eg ordet som far eg lova. Og det er godt for ei vidje veik å stø seg innatt den sterke eik.

*uttrykk brukt i folkeviser, ofte også kalla det tomme skalet.

 

6. Festet

Så fagert eit par ut på vegen det rid – gjennom lunden –
D ́ er Torgeir og Guro som feste vil bli
– for vene gilde møyane, so må du noko våga

Og Tore i lønndom han etter deim fer                                                                   D` er tungt ljota missa den du heve kjær!

Ved kyrkja hev Tore ein båt lagt i land.
So dreiv han til Torgeir, så blodet det rann.

So spring han med Guro so lett som ei hind                                                     dei hoppar i båten så snøgt som ein vind

Men som dei på Gardvik fyr altaret stod,                                                       med spjot og med øksar på dynni det slo

Og inn i kapellet han Torgeir so stig.                                                                     Og Guro ho ned framfyr altaret sig.

Og presten han gjekk utor altaret ned:
Guds kyrkja er heilag, her lyser eg fred!

“Du akta deg Torgeir, du opna` kje blod! Eg støyter deg ned uti eld og i glod! No sparar du Torgeir ditt sylv og ditt stål”

“Mi festarmøy aldri ifrå meg de riv,                                                                        fe henne så vågar eg ære og liv!”

Og Torgeir spring fram og til Tore han høgg                                                     fyr altaret fell Tore, i Guro det nøgg

Med Guro på gangaren Torgeir då reid                                                               Og dagen der etter då feste var dei.

*Feste=forlova, men bindande avtale med rettslige følger.

7. Giftet

So var det utpå våren, då gaukjen gol i lid,
og bjørki stod og lyste, og soli skein så blid.                                                        Då kom det ned frå dalen ei brudferd, stor og kåt,                                 igjennom bjørkeskogen med trommeslag og låt

Og Guro sat i salen med raude stakkar på                                                        Og soli skein på kruna, som lyste langt ifrå                                                 Ålbunad* av skarlakan i ljose håret hekk,
og kring um granne livet eit sylvarbelte gjekk

Då hamrad mangt eit hjarta, som hadde att ei von,                                     men den som aldri gløymde var Tore Smylimoen                                       Kvar sumar upp på stølen han hadde henne møtt,                                     der hadde Tore spela, ho hadde dansen trødt.

*hårband

8. Eg hae meg ein ven

etter Unni Boksasp                                                                                                               til vest-telemarksdialekt ved Ingebjørg L. Reinholdt

Jeg hae meg ein ven i mine unge dager                                                              som aldri frå meg gjeng så lenge livet varer
Jeg hae meg ein ven, så vel i hjarta gøymd                                                        Som tross vår kjærleik ven, no heve meg utgløymd

I mellom deg og meg, der tendtes opp ei lue                                                     der tendtes opp ein eld, som var til dagleg plage                                          Men hvo kan dempe den, eg veit meg inga råd                                                        Eg sørgjer til min død om eg deg ikkje får

Der står i skjenk for meg, tre sørgjefulle skåle                                                Den eine drakk eg ut, den andre står i målet                                                    Den tredje står i skjenk, med galle og med ve                                                 Den må eg drikke ut, med stor bedrøvelse

Å gje du var hos meg, så mange mange nettar                                            som lindi bere lauv, som haslen bere netar,                                                     som fuggel uti lund, som sand på havsens bunn,                                          som stjerner uten tal, på himlens frydesal.

 

9.Guros bånsull

Då eg var ung, såg eg berre gleda,                                                                             no sit eg her og må sutfull kveda                                                                               No ser eg atter mi ungdomstid                                                                                      /: som soli glar attum grøne lid :/

Eg høyrde fela, der eg gjekk gjette,                                                                          og guten som under greini sprette.                                                                          Og leiken, som under bjørki let                                                                                    /: han tegjer sumar, han tegjer vet:/

Der blomar stend med tår i kransen,                                                                      dit som ho sveiv inn i beledansen                                                                              Der ser dei Guro sin kjærleik sveik                                                                               /: ho såg seg blind på ein blodut leik:/

Som vatnet seg gjennom berg kan brjota,                                                                så må au tårerne eingong fljota.                                                                             Med ulv og toka han endå gjeng                                                                            /:Min ungdom ligg som ei turka eng:/

 

10. Beltespretting*

*beltespretting var visstnok ein måte å løyse konflikter i middelalderen. Ein står rygg mot rygg og spenner eit belte rundt begge. Så har ein kvar sin kniv. Litt usikkert kva reglane var for når ein sigra, men det endte visst ofte på dette viset.

På Venås der turar dei gjestebod, alt uti vikune to                                      Bede var nære og langt ifrå, og drykkjen var sterk og god

Der gjeng han Torgeir frå Heddelid, og Sundbø’en sterk og stor            Det spørjast so kva enden blir, kvan køyrast skal no til jord

Torgeir han gjeng der på tufti breid, Sundbøen imot han byd              Slær med neven i bordet vreid, kven tøre imot meg kny?!

Torgeir upp med bordet sit, Sundbøen eggjar han hardt                             Av vreide kvit han i lippa bit, og uppe så er han snart.

Beltet dei spretter og kniven dreg, rundt dei i huset fôr                     Blodet det fargar golv og vegg, dei bryter ned benkjer og bord.

Torgeir han datt på slutten ned, anden ifrå honom fôr.                       Gamle Gråen han datt i kne, når husbond han drog til jord.

 

11. Draumen

Statt upp kjære moer, og rekk oss di hand                                                       Her gjeng du og tuslar so åleine
Og skipet det ligg alt å ventar ved strand                                                         Krist sender oss kjolen den kvite
– Det ber så vent frå land, Krist sender oss med kjolen den reine –

Statt up kjære moer, og drag honom på
I den du brud for Herren din skal standa                                                              So siglar me til stjernun ligg bak i bylgjun blå                                                    og høgt over sol skal me landa
– Det ber så vent frå land, og høgt over sol skal me landa –

Guds moer ho i himmelen leider deg inn                                                               Til gullstolen fram ho deg fører
Der sit du ein engel, so ljos og so fin                                                                           Og gullstrengen blideleg rører
– Det ber så vent frå land, og gullstrengen blideleg rører –

 

PS: Til forvirring er tekstane på plata litt forskjellige frå forestillinga. I forestillinga har me endra rekkefølge, bytta ut nokre namn og kutta ut nokre karakterar for å gjere historia lettare å følge. På plata syns eg det var viktigare å legge att dei fullstendige tekstversjonane for ettertida, og Tor frå Sunnbø og ungane til Guro har difor fått kome med. 

All tekst og alle karakterar er i begge høve tatt frå Jørund Telnes’ sin diktsyklus.